Kronikk: Stoltenbergs problem
Norges beslutning om å delta som observatør på statspartsmøte er et viktig steg mot erkjennelsen av at Norges Nato-medlemskap ikke innebærer noen forpliktelse til å støtte kjernefysisk avskrekking.
Av: Lars Egeland, nestleder Nei til Atomvåpen
Norge er det første NATO-landet som bekrefter at de skal delta som observatør på statspartmøte til FNs atomvåpenforbud. Dette er et viktig steg på veien til norsk tilslutning og sender et tydelig signal til andre land i Nato om at det er fullt mulig å være en lojal NATO-alliert og samtidig ta avstand fra kjernefysisk avskrekking og arbeide for å avskaffe atomvåpen.
Det legges merke til i flere NATO-land, som nå vurderer å gjøre det samme.
Det er nok også grunnen til at Natos generalsekretær Jens Stoltenberg går ut med beskjed til de allierte om å følge Brussel-linja: atomvåpenforbudet er ikke veien mot en verden fri for atomvåpen. Det er uklart akkurat hvordan den veien ser ut fra Brussel.
Anbefalingen fra Stoltenberg og NATO er at atomvåpen må forbli en hovedkomponent i NATO og få større betydning i alliansen, gjennom økt fokus på kjernefysisk avskrekking.
Her ligger kjernen i Stoltenbergs problem med atomvåpenforbudet: Det har bidratt til økt fordømmelse av kjernefysisk avskrekking som sikkerhetspolitikk.
Det er derfor Norges tilsynelatende kontroversielle standpunkt har skapt reaksjoner i USA og hos generalsekretæren.
Norges beslutning om å delta som observatør på statspartsmøte er et viktig steg mot erkjennelsen av at Norges Nato-medlemskap ikke innebærer noen forpliktelse til å støtte kjernefysisk avskrekking.
Utbredt frustrasjon med atomvåpenstatenes manglende vilje til å ruste ned slik de har forpliktet seg til, førte til fremforhandlingen av et forbud mot atomvåpen i FN 2017. Forbudet har nå trådt i kraft, og atomvåpen er forbudt etter internasjonal rett.
Når kravet om nedrustning og avskaffelse av atomvåpen styrkes svarer NATO med å flytte mer av ansvaret for atomvåpenpolitikken bort fra statene i alliansen som har atomvåpen, til alliansen som helhet. Da gjør Norge rett i å reagere. Det er ingen selvfølge at atomvåpen skal være en del av det militære samarbeidet i NATO. Å støtte kjernefysisk avskrekking er et politisk valg.
Det må være utgangspunktet for regjeringens arbeid med kjernefysisk nedrustning. I motsetning til Stoltenberg, tror ikke vi det er mulig å oppnå målet om en verden fri for atomvåpen uten å ta avstand fra kjernefysisk avskrekking.
I Hurdalserklæringen står det regjeringen skal «øke Norges innsats for kjernefysisk nedrustning, ta initiativ til å fokusere på de humanitære konsekvensene av atomvåpen og arbeide sammen med land i og utenfor NATO for en verden uten atomvåpen”.
Støre er tydelig på at regjeringen ikke skal signere atomvåpenforbudet nå, men det er allikevel nye toner om atomnedrustning etter en regjering som har forsømt nedrustningsarbeidet i åtte år. Nei til Atomvåpen berømmer Støre for å igjen rette fokus på de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Han var selv en sentral initiativtaker da det humanitære initiativet ble startet under Stoltenberg II-regjeringen. Initiativet vekket politikere og diplomater verden over og var en avgjørende foranledning til at FN fremforhandlet atomvåpenforbudet i 2017.
På Arbeiderpartiets landsmøte i april i år sa Støre at Norge ikke skal signere atomvåpenforbudet alene som første NATO-land. Observatørrollen gir Støre og Norge en mulighet til å ta tilbake lederrollen på nedrustningsarbeidet og få med flere av medlemslandene til å sette kjernefysisk nedrustning på agendaen i NATO, til tross for Stoltenbergs innvendinger.
Foto: NATO Multimedia Library