Hva er Norges politikk om atomvåpen?

Den norske politikken når det gjelder atomvåpen er enkel og direkte: “Det skal ikke være atomvåpen på norsk jord i fredstid”. Disse ordene ble sagt av statsminister Einar Gerhardsen allerede i 1957, da USA ønsket å utplassere flere atomvåpen i Europa. Også Danmark takket nei og erklærte sitt land som atomvåpenfritt.

Selv med dette tydelige utgangspunktet har atomvåpen vært en utfordring for norsk utenrikspolitikk. For til tross for at atomvåpen ikke skal være på norsk jord, har dette ikke gitt noen automatikk at Norge er grunnleggende imot atomvåpen. Holdningen til slike spørsmål har det vært den enkelte regjering sin rett til å stadfeste selv. Heldigvis har man over historien i det store og hele vært et land som har manet til beroligelse og nedrustning blant atomvåpenstatene.

Dette har fremkommet i flere forsvarsstrategier hvor man har uttalt at Norges forsvar baseres på delt avskrekking eller troverdig forsvarsevne og beroligelse for å unngå unødig provokasjon og krigføring.

Over tiårene fra Gerhardsens “nei”, har det vært gjennomført flere initiativer mot atomvåpen. På 80-tallet utredet man muligheten for en nordisk atomvåpenfri sone. Et tiltak Nei til Atomvåpen støtter den dag i dag. Fra 2013 var Norge et av tre land som arrangerte faglige internasjonale møter for å diskutere de humanitære konsekvensene av atomvåpen, i det som kalles for “Det Humanitære Initiativet”. Resultatet av denne møteserien var skapelsen av FNs atomvåpenforbud i 2017, som trådte i kraft i 2021.

Frankrikes atomvåpen-flørt

Flere hendelser har preget verdenssamfunnet. Russlands invasjon av Ukraina ga en tydelig dreining i hvordan Europa forholdt seg til eget forsvar. Donald Trump ble valgt til president av USA, først i 2017 og så for en annen periode i 2025. Trumps holdning til internasjonale relasjoner og diplomati har ført til mye usikkerhet blant europeiske ledere den siste tiden.

Nei til Atomvåpen mener at usikkerhet kan føre til dårlig gjennomtenkte løsninger. Åpenbart er atomvåpen en av disse dårlige løsningene. Likevel har debatter om atomvåpen blusset opp i flere land det siste året. Enkelte land ønsker å knytte seg nærmere amerikanske atomvåpen, i håp om å komme på Donald Trumps gode side. Et fåtall land har sagt at de kunne tenke seg å utvikle egne atomvåpen, med et ønske om å være mer uavhengig. Frankrike har kommet med et konkret forslag.

Macron har drevet mye diplomati og tatt samtaler med flere land. Frankrike ønsker et Europa som sikrer sitt eget forsvar, og ønsker støtte fra europeiske ledere til å videreutvikle sitt atomvåpenprogram. I bytte vil Frankrike gi sikkerhetsgarantier med egne atomvåpen til sine allierte.

Tyskland signerte en avtale om felles sikkerhetsarbeid med Frankrike samme dag som forslaget ble lagt frem. I Norden var både Sverige og Danmark tidlig ute med å si at de ønsket et slikt samarbeid. Norge takket nei til å bli nevnt i Macrons tale som en samarbeidspartner, men sa samtidig at man ønsket en videre dialog om et samarbeid.

Hvordan vil et samarbeid se ut?

Dette er et spørsmål som ikke har et tydelig svar. Siden alle land stiller med forskjellige utgangspunkt og har forskjellige behov, finnes det ingen konkret løsning som passer for alle. Macron har sagt at det kan være aktuelt å plassere franske fly med atomvåpen ombord på baser i allierte land. Dette er en løsning som kalles for “nuke sharing” eller atomfordeling. Prinsippet er at en atomvåpenstat geografisk plasserer sine atomvåpen hos en annen stat, men ikke gir fra seg ansvar eller tilgang til stridshodene. Dermed sier atomvåpenstatene at man ikke har brutt sine forpliktelser til FNs Ikkespredningsavtale. Denne avtalen sier at ingen atomvåpenstater kan dele kunnskap eller teknologi med et annet land som gjør at de utvikler atomvåpen.

En annen løsning kan være et finansielt samarbeid hvor andre land dekker direkte utgifter til atomvåpen, eller assisterer med produksjon eller innkjøp av utstyr som skal brukes til de franske atomvåpnene. Macron har uttalt at hans forslag om fransk atomvåpenparaply ikke har en finansiell dimensjon, til tross for at atomvåpen er et dyrt våpen som gir høye utgifter på statsbudsjettet.

En tredje løsning vil være et forsvarssamarbeid som åpner for felles øvelser med atomvåpen og en aksept for at Frankrike øker sitt arsenal av atomvåpen. Dette er et slikt samarbeid som Tyskland og Frankrike signerte 2. Mars. (Selv om det samarbeidet kan utvides til nuke sharing ved en senere anledning.)

Hva skal Norges rolle være i fremtiden?

Utenriksminister Espen Barth Eide og forsvarsminister Tore O. Sandvik har gjentatte ganger slått fast at norsk politikk fortsatt står fast, og at vi ikke skal ta imot franske atomvåpen. Dette er en avklaring Nei til Atomvåpen setter pris på, selv om vi fortsatt er kritisk til Norges villighet til å samarbeide om atomvåpen i Europa.

Uansett hvilken rolle Norge tar på oss i dette samarbeidet, er det en ting som er klart. Frankrike vil øke antall atomvåpen de har i sitt arsenal. Dette ble bekreftet av Macron da han fremla landets nye atomvåpendoktrine. Dette i seg selv vil være et brudd på Ikkespredningsavtalen i FN, hvor alle atomvåpenstatene forpliktet seg til å nedruste sine atomvåpen.

Den mest sannsynlige løsningen for norsk samarbeid vil være både finansielt og forsvarssamarbeid. Norge har tidligere deltatt på øvelser i NATO om bruk av atomvåpen, blant annet med deltagelse i Steadfast Noon og tilretteleggelse for at USS Tennessee kom til overflaten utenfor Bergen i 2024.

Dette er ikke løsninger som styrker Norges forsvarsbehov. Norges stemme må forbli en som maner til beroligelse og bygger opp under aktiviteter som leder til nedrustning. Å delta i forsvarssamarbeid med atomvåpen, og støtte en atomvåpenstats opprustning er verken Norges, Europas eller verdens interesse. Det eneste det gjør er å øke faren for atomkrig, og med det enden av verden slik vi kjenner den.