Både i Israel og Iran, har de mer konservative og høyreekstreme kreftene vokst seg sterke. Blant disse politiske grupperingene er vold, militærmakt og ekstreme midler sett på som mer aktuelle verktøy for å oppnå politiske mål.

I Israel kan et slikt politisk mål å øke bosettingen av Vestbredden og Gaza, og drive realiteten på bakken lenger og lenger fra en tostatsløsning. Selv uten Netanyahu, har grupper som tar til orde for økt bosetting et stadig sterkere grep om makten. Politikere som appellerer til følelsen av frykt, som finansminister Bezalel Smotrich, sikkerhetsminister Itamar Ben Gvir og kulturarvminister Amihai Eliyahu, kan bli enda mer sentrale politiske skikkelser i årene som kommer.

I Iran har den erkekonservative presidenten Ebrahim Raisi også strammet grepet om makten etter de omfattende protestene etter drapet på Mahsa Amini. Det finnes nå ingen fremtredende liberale eller sentrumsorienterte politikere i toppsjiktet i iransk politikk. Samtidig opptrer landet mer selvsikkert i internasjonale konflikter, ved direkte å angripe Israel, samt eksportere militært materiell til Russlands krig i Ukraina.

De israelske angrepene mot Gaza har gjentatte ganger brutt sentrale prinsipper i folkeretten. Distinksjon, som forutsetter at man skiller mellom militære og sivile mål, har ikke blitt respektert. Sykehus, skoler, evakueringsruter, journalister i arbeid og humanitære arbeidere har blitt angrepet til tross for tydelig signalisering om at aktørene på stedet var sivile.

Det følger at også prinsippet om proporsjonalitet ikke har blitt overholdt. Det kan vanskelig forsvares at drap på hundrevis av sivile er proporsjonale når det ikke foreligger tydelige bevis på at militære mål som veier tyngre enn tapet på sivile liv har blitt oppnådd.

Til slutt er det tydelig gjennom beleiringen av Gazastripen at for lite humanitær hjelp, i form av mat, vann, medisinsk materiell og drivstoff, har nådd frem. Det folkerettslige prinsippet om at en okkupant har en plikt til å yte humanitær assistanse er derfor også tydelig brutt.

Disse prinsippene utgjør en fundamental del av garantiene mot bruk av atomvåpen. Når de ufortrødent brytes, og Israel ikke blir tvunget til å overholde Den internasjonale domstolen eller Sikkerhetsrådets beslutninger, svekkes prinsippene. Samtidig svekkes normen mot bruk av atomvåpen.

Irans avanserte atomprogram holder seg til en hver tid uker unna å ha nok anriket uran til å lage atomvåpen. De besitter over 120 kilo med høyanriket uran, anriket til 60 prosent renhet. På under ett år kan Iran utvikle teknologien for å bygge imploderende atomvåpen, som gir økt sprengningseffekt og benytter brennstoffet mer effektivt. Iran kan også velge å bruke mer av brennstoffet for å bygge et mindre komplisert pistolvåpen, som gir omtrent samme effekt som bomben brukt over Hiroshima. Atomenergibyrået IAEA har ikke lenger muligheten til å utføre effektiv overvåking av programmet. Samtidig har den iranske revolusjonsgarden allerede et massivt arsenal som kan levere atomvåpen.

En mulig brems i dette arbeidet kan være at Israel vil gjøre alt de kan for å forhindre at Iran skaffer seg atomvåpen. Siden 1980-tallet har Israel hatt en etablert politikk, Begin-doktrinen, som forutsetter et massivt angrep mot Iran dersom de skulle utvikle atomvåpen. En mulig form et slikt angrep kan ta, er et atomangrep. Kun atomvåpen kan trenge gjennom enkelte av atomanleggene til Iran, som ligger dypt inne i fjell.

Det er høyst uklart om det iranske regimet ønsker å tre over terskelen. Men når situasjonen er så ustabil som nå, kan man heller ikke utelukke muligheten.