Siden Russlands brutale fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022, har spenningene mellom Russland og vestlige land økt betraktelig. Fullskalainvasjonen markerer et definitivt brudd med folkerettens regler. Vladimir Putins regime har legitimert handlingene gjennom en farlig omskriving av historien og en autoritær dragning. Disse endringene har også blitt fulgt opp med en massiv økning av russiske påvirkningsoperasjoner mot vestlige land, deriblant Norge.

Det er tydelig at Norges sikkerhetspolitiske omgivelser er utrygge. Sammen med våre allierte har vi møtt denne nye virkeligheten med en rekke tiltak, som sanksjoner mot Russland, forsvarshjelp til Ukraina, integrering av Sverige og Finland i Nato, samt en massiv konvensjonell opprustning. Høyere spenninger og mindre trygge omgivelser bør imidlertid ikke bare møtes med avskrekking, men må kompletteres med beroligende og tillitsskapende tiltak som kan dempe spenninger og redusere risiko for feilvurderinger. Dette har Norge hatt en lang tradisjon for, men er nå i ferd med å forlate, med den ensidige vektleggingen av militær opprustning.

Et eksempel på dette bruddet er avtalen med USA om opprettelsen av 12 omforente områder, i realiteten amerikanske militærbaser, uten noen former for verifikasjonsmekanismer som hindrer utplassering av forbudte våpentyper, deriblant atomvåpen. Basene vil gjøre Norge til mer aktuelle angrepsmål for Russland, og hemmer Norges evne til å føre en uavhengig sikkerhetspolitikk. Nei til Atomvåpen oppfordrer Stortinget til å avvise regjeringens forslag til utvidelse av baseavtalen.

Samtidig har Norge blitt mer uttalt i sin støtte til Natos atomavskrekking, som i regjeringens forslag til langtidsplan for forsvarssektoren blir beskrevet som “den ultimate sikkerhetsgarantien”. Norge gjentar denne typen støtteuttalelser på viktige internasjonale
toppmøter, uten at en slik holdning har røtter i flertallet på Stortinget eller i befolkningen. Norges offentlige støtteerklæringer bygger på et feilaktig premiss om at trusler om bruk av atomvåpen er troverdige. Det er usannsynlig at en amerikansk president vil risikere et masseødeleggelsesangrep og millioner av dødsfall i egen befolkning for å forsvare Finnmark. Samtidig bidrar denne typen uttalelser til å akselerere det kommende rustningskappløpet mellom USA og Russland, og til å formidle et bilde av Nato og Norge som er mer truende overfor Russland enn det som er nødvendig.

Norge kan starte på en tillitsskapende prosess ved å slutte seg til FNs atomvåpenforbud. Forbudet forbyr enhver aktivitet knyttet til atomvåpen, og ville dermed minsket risikoen for en kjernefysisk konfrontasjon mellom Russland og Nato. Forbudet stigmatiserer også
bruken av atomvåpen og atomtrusler, noe som ville lagt betydelig press på alle verdens atommakter for å ruste ned. Det vil gjøre det lettere for andre Nato-land å signere atomvåpenforbudet dersom Norge har vist veien. Det finnes ingen bedre alternativ til handling for å nærme oss en verden uten atomvåpen, og samtidig ville en norsk signatur bidratt til å senke spenningene med Russland.

Det er Nei til Atomvåpens syn at Norge må holde fast i sin tradisjon for å balansere avskrekking og beroligelse. Det betyr at vi må hindre etableringen av nye amerikanske militærbaser på vårt territorium, og signere FNs atomvåpenforbud. Hvis ikke, blir vi en fredsnasjon på krigsstien.

ICAN(den internasjonale kampanjen for å avskaffa atomvåpen) fekk i 2017 Nobels Fredspris for innsatsen som førte fram til TPNW, FN-traktaten som forbyr atomvåpen. Det gjeld ikkje bare bruk, men også produksjon og lagring. Då 50 land hadde ratifisert avtalen, vart den internasjonal lov 22. januar 2021. I 2022 hadde 93 land signert og 70 land ratifisert avtalen.

SIPRI (Fredsforskingsinstituttet i Stockholm)opplyser i årboka for 2023 at dei ni atom-maktene hadde 12512 atomvåpen(warheads) i 2022. Russland og USA stod for omlag 90%. Ein ICAN-rapport frå 2023 opplyser at i 2022 brukte dei ni atomvåpen-statane 82,9 milliardar dollar på atomvåpen, meir enn 157 000 dollar pr. minutt. USA brukte meir enn alle dei andre til saman, 43, 7 milliardar. Russland brukte 19,6 milliardar dollar og Kina 11,7 milliardar dollar. Selskapa som produserer slike våpen, t.d Boeing og Lockheed Martin, brukte 113 millionar dollar til å påverka styresmaktene i USA og Frankrike (lobbying). Både private selskap, statar og alliansar gir støtte til såkalla tenke-tankar som «framsnakkar» atomvåpen. I 2022 utgjorde slik støtte 21-36 millionar dollar. «Det militær- industrielle kompleks» har altså stor makt også når det gjeld atomvåpen.

ICAN skriv at TPNW er det multilaterale svaret på den uansvarlege oppførselen til atomvåpenstatane. Heldigvis ser TPNW ut til å ha ein «oppdragande» effekt, og Ukraina-krigen, med fare for bruk av atom-våpen, har fått ein del til å tenkja nytt når det gjeld doktrinen om atomvåpen-avskrekking. Dette viser seg i endringar når det gjeld bankar og finansinstitusjonar sine investeringar i denne industrien. ICAN har fylgt med på dette i fleire år, og har sett investeringslysta minka. I 2022 hadde dei ei liste på 55 institusjonar som hadde trekt seg heilt frå slike investeringar, og ei liste på 54 institusjonar som hadde trekt seg nesten heilt ut. ICAN planlegg ein stor kampanje i juni.

27. november – 1. desember 2023 deltok 94 statar på «statspartsmøte» i FN, for å sikra framgang for TPNW. Der deltok statane som har ratifisert traktaten. Også 122 sivilsamfunns organisasjonar deltok og «parlamentarikarar mot atomvåpen». I ei erklæring frå møtet avviser dei «normalisering av atomvåpen-retorikk» og avskrekkings-doktrinen. Den gjer ikkje menneska trygge. Trusselen om masseøydelegging er ei feilslått og uakseptabel tilnærming til sikkerheit.

Norge deltok som observatør på dette møtet, men talar med to tunger. I 2013 arrangerte Norge ein konferanse om humanitære konsekvensar av atomvåpen-bruk. Konferansen var noko av bakgrunnen for at ICAN vart stifta. Men Norge støttar NATOs avskrekkings-politikk. Fleire norske parti vil slutta seg til TPNW, men ikkje «styringspartia» AP og H. Dei bør ta på alvor den eksistensielle trusselen atomvåpna representerer og høyra på dei 55 topp-politikarane som i 2022 kom med eit opprop mot atomvåpen. Blant dei var m.a. to tidlagare NATO-sjefar, Solana og Claes, og tidlegare statsminister Kjell Magne Bondevik.

På neste «statspartsmøte» bør Norge vera deltakar, ikkje bare observatør.

Norsk atomvåpenpolitikk ble endret da Norge lot USA få de fire første basene i Norge i 2022, den såkalte ”tilleggsavtalen” (SDCA). Når Stortinget nå skal ta stilling til om USA skal få yttligere 8 baser i Norge, vil faren for at Norge vil bli utsatt for atomangrep øke betydelig.

Basene USA nå har i vel 80 land, 47 av dem i Norden, har ingen ting med NATO eller norsk NATO-medlemskap å gjøre. Dette er bilaterale avtaler USA har bedt Norge og alle de andre landene om å inngå som en sentral del i USA globale forsvarsstrategi. Avtalene har heller ingenting med forsvaret av Norge å gjøre. Med sine 40 prosent av verdens militærkapasiteter, oppfatter USA seg likevel truet fra både Kina og Russland. For å håndtere alvorlige trusler samtidig, ligger det i USAs strategier at de har integrert konvensjonelle- og atomvåpen i sine styrker for å øke uforutsigbarheten.

Når Norge gir USA full råderett over 12 baseområder i Norge, åpner vi opp for USAs uforutsigbare strategi som truer Russland med atomvåpen og svekker Norges mulighet til beroligelse overfor vår nabo. Det vil til enhver tid være USAs geopolitiske interesser som avgjør hvordan USA vil bruke de norske basene.

Alle 12 basene ligger på norske militærbaser og avtalen avklarer ikke om USAs bruk vil kunne fortrenge norsk eller for den saks skyld, NATOs bruk av baseområdene. Om USA lagrer atomvåpen på basene, har Norge gitt fra seg muligheten til å kontrollere. USA øver i dag med norske F-35 jagerfly som kan brukes i et atomvåpenangrep. Det er uklart om våre fly kan bli satt under amerikansk kommando ved et amerikansk atomangrep. Droneovervåkningen fra Andøya som nettopp ble annonsert opprettet, er nok et eksempel på uklarhet om de er norske eller amerikanske. Bevegelige spionbaser i området som vil kunne stenge russiske atomubåter fra å bevege seg ut i Atlanterhavet for å ivareta sine geopolitiske interesser, vil uansett provosere Russland. Faren for at de vil svare med et atomangrep på Norge vil øke.

De amerikanske basene provoserer Russland og øker spenningen mellom atommaktene på vårt territorium og i våre nærområder. Ikke bare basene, men hele Norge vil bli mer utsatt for angrep ved at norsk territorium gjøres tilgjengelig som amerikansk oppmarsjområde mot Russland.

Avtalen slik den nå foreligger undergraver norsk atomvåpenpolitikk. Enhver norsk forsvarsavtale med USA må sikre Norge muligheten til å verifisere at det ikke under noen omstendigheter kan brukes, lagres, utplasseres, utvikles eller overføres kjernefysiske våpen i Norge. Norske myndigheter har ikke lenger full råderett over norsk territorium når det står i avtalen at USA kan «sette norsk regelverk til side dersom det ikke anses som forenelig med amerikanske tjenstlige behov». Dermed mangler avtalen klare forsikringer mot utplassering av atomvåpen på norsk territorium i fredstid, den tilrettelegger for økt amerikansk militær tilstedeværelse, øker spenningen i nord og kobler Norge tettere på USAs atomstrategiske infrastrukturer.