Prøvesprengningenes gjenoppstandelse

Av: Fredrik Walløe

Bilde: Replica av Tsar Bomba, av James Vaughan

Tidlig på morgenen, 30 oktober 1961 tok to fly av fra den militære flybasen Olenja og satte kursen mot Nordishavet. Med seg hadde de et våpen som Sovjetunionens daværende leder, Nikita Khrusjtsjov, håpet skulle få verden til å skjelve.

Atomvåpenet flyene brakte med seg var utstyrt med en fallskjerm som skulle forsinke detonasjonen og gi pilotene en 50/50 sjanse til å flykte fra soppskyen. Det blendende lyset var synlig fra Vardø i Finnmark, over 900 kilometer unna, og varmen kunne kjennes hele 270 kilometer unna.

Da våpenet som i dag er kjent som “Tsar Bomba” ble detonert, utløste det en trykkbølge som var så kraftig at den gikk rundt jordkloden tre ganger. I landsbyen Severny, 55 kilometer unna, kollapset samtlige hus.

Dersom Tsar Bomba hadde detonert over Stortinget, så ville hele Oslo blitt utslettet. Fra Drammen til Gardermoen ville de som overlevde risikert tredjegradsforbrenning. På et øyeblikk kunne nærmere en million nordmenn ha vært døde eller skadet.

Soppskyen strakk seg 64 kilometer opp og spredde seg ut 100 kilometer fra ende til ende. Verdens desidert kraftigste atomvåpen hadde en beregnet sprengkraft på rundt 57 megatonn. Det er 1500 ganger kraftigere enn atomvåpnene sluppet på Hiroshima og Nagasaki sammenlagt, og mer enn 10 ganger kraftigere enn all ammunisjonen brukt under hele andre verdenskrig.

Prøvesprengningen av Tsar Bomba ble fordømt som ‘en uhyrlig forbrytelse mot menneskeheten’, men det kunne endt enda verre: Khrushchevs opprinnelige plan var et atomvåpen på 100 megatonn. Det var først da ingeniørene ble nervøse for mengden radioaktivt nedfall atomvåpenet ville skape, at sprengkraften ble nedjustert. Sovjetunionen hadde skapt et våpen som var så fryktinngytende at de selv ikke våget å utnytte dets fulle potensial.

Prøvesprengningen føyde seg inn i en livsfarlig maktkamp mellom USA og Sovjetunionen, der andre land ble brikker i spillet mellom dem. Cuba var en av disse brikkene. Fidel Castros revolusjonære styrker hadde tatt makten et par år i forveien og landet beveget seg stadig nærmere Sovjetunionen. Berlin var en annen slik brikke, hvor Sovjetunionen fryktet at borgere med nødvendig kompetanse skulle flykte til Vesten. Da Tsar Bomba detonerte over Nordishavet skjedde det i en kontekst hvor begge disse brikkene hadde vært i nylig bevegelse: CIA-trente eksilcubanere forsøkte å invadere Grisebukta for å styrte Fidel Castros regjering og i Berlin stengte grensen mellom Øst og Vest. Piggtråden som skilte Berlin skulle over tid erstattes av Berlinmuren og Cubakrisen kom året etter. Denne økende spenningen mellom supermaktene skapte et innbilt behov for å demonstrere makt, og det er i dette lyset vi må se den politiske bruken av prøvesprengninger i etterkrigstiden og Sovjetunionens infamøse bruk av verdens til nå største atomvåpen.

Det er minst åtte land som har gjennomført rundt 2000 prøvesprengninger siden slutten av andre verdenskrig. Konsekvensene for mennesker og miljø har vært enorme, og det arbeides fortsatt med å forstå omfanget. USAs første vellykkede prøvesprengning – Trinity-testen, som nylig ble skildret i filmen Oppenheimer – førte til at hele 56 amerikanske stater ble direkte rammet av radioaktivt avfall. Med omtrent 1700 tester mellom seg, står USA og Sovjetunionen bak det overveldende flertallet av disse prøvesprengningene. Sovjetunionens fall innebar derfor også en de-eskalering av den farlige maktkampen, og USA utførte sin siste prøvesprengning året etter. Antallet prøvesprengninger falt drastisk fra starten av 90-tallet, og de siste 20 årene er det kun Nord-Korea som har utført prøvesprengninger.

I etterkrigstiden har det vært flere forsøk på å finne fram til avtaler som kan redusere de økologiske og helsemessige konsekvensene av prøvesprengninger, med varierende hell. Et eksempel på dette er den delvise prøvestansavtalen fra 1963 som forbyr atomsprengninger i atmosfæren, verdensrommet og havet – som i praksis betyr at prøvesprengninger må skje under bakken innenfor eget territorium. Men det gjaldt kun for atomstatene som signerte avtalen. Frankrike fortsatte å detonere atomvåpen i atmosfæren og avslo et tilbud fra USA om hjelp til å utvikle sine atomvåpen i bytte mot at landet sluttet med slike prøvesprengninger. Den delvise prøvestansavtalen var et viktig første steg, og la grunnlaget for den fullstendige prøvestansavtalen i 1996. Denne avtalen var et forsøk på å ta det neste steget: å forby all prøvesprengning.

Avtalen er til nå signert av 184 stater, men arbeidet har beveget seg i feil retning etter Russlands storskala invasjon av Ukraina. I oktober valgte Russland å trekke tilbake sin ratifisering av avtalen, som innebærer at avtalen nå må ratifiseres av USA, Russland, Kina og seks andre stater før den trer i kraft. Samme dag som den russiske nasjonalforsamlingen stemte enstemmig for å trekke tilbake ratifiseringen, detonerte en konvensjonell sprengladning under Nevada-ørkenen. USA ville verifisere at de var i stand til å oppdage den type underjordiske prøvesprengninger som Russlands valg peker i retning av.

Disse to hendelsene må sees i sammenheng, på samme måte som truslene om å gjenoppta prøvesprengninger må forstås som hva de er: ledd i en stadig mer tilspisset maktkamp mellom stormaktene. Prøvesprengninger er ikke nødvendige for land som allerede har nok atomvåpen til å gjøre slutt på menneskeheten. Det må anses som en ren demonstrasjon av makt, slik det også var da Trump-administrasjonen for noen år siden vurderte å åpne for prøvesprengninger. De ledende atomvåpenmaktene har allerede tilgang til store mengder testdata, og trenger i utgangspunktet ikke å teste atomvåpen. Ved å svekke normen om å frastå fra prøvesprengninger risikerer man å senke terskelen for at også atomvåpenstater med mindre erfaring, som India og Pakistan, fristes til å utføre slike tester som et ledd i sin egen rivalisering. Om moratoriet først faller, kan det bli krevende å gjenetablere det.

Satellittbilder viser at Russland, Kina og USA alle har utvidet sine prøvesprengningsfelt. Slike konkrete forberedelser er særlig urovekkende i lys av den økende spenningen mellom stormaktene. Allerede før Ukraina-krigen ble det sagt at faren for bruk av atomvåpen var større enn under Cubakrisen. Derfor er det skuffende at regjeringen svikter når det teller: for et år siden trakk Norge seg fra en fellesuttalelse om de humanitære konsekvensene av atomvåpen, fordi regjeringen ikke støttet en formulering i uttalelsen om at «for menneskehetens overlevelse er det i vår interesse at atomvåpen aldri blir brukt, under noen omstendigheter».

Verdenssamfunnet kan fortsatt ta det neste steget, å forby all prøvesprengning, men det krever at også et prinsippfast og modig Norge som tydelig sier at atomvåpen representerer en uakseptabel risiko, og som sammen med andre land legger press på stormaktene og ber dem forhandle frem nedrustningsavtaler.

Trump-administrasjonen trengte bare fire år på å rive i stykker avtaler som det tok flere tiår å få på plass: administrasjonen torpederte atomavtalen med Iran, og avtalen om det åpne luftrom, Open Skies, som skulle redusere faren for krig ved å tillate gjensidig bruk av overvåkningsfly over deltakerlandenes territorier. INF-avtalen som forpliktet landene til å kvitte seg med landbaserte mellomdistanseraketter og forbød dem å anskaffe nye slike våpen, har også kollapset. Det hører med til historien at USA og Russland over flere år hadde anklaget hverandre for å bryte avtalen, men kollapsen er likevel et skritt tilbake. I dag er Ny START-avtalen den eneste gjenværende bilaterale nedrustningsavtalen mellom USA og Russland. Avtalen begrenser blant annet antallet utplasserte nukleære stridshoder til 1550.

Nedrustningsavtaler blir ikke til over natten og bygges på tillit som må skapes over tid. Biden har over flere år vært tydelig i sin støtte til slike avtaler, inkludert Prøvestansavtalen. Da Trump-administrasjonen luftet tanken om å bryte moratoriet på prøvesprengninger, fordømte den tidligere visepresidenten det som et uansvarlig, farlig og unødvendig steg. I dagens spente situasjon er det likevel uvisst om stormaktene vil klare å puste liv i nedrustningsavtalene som har falt de siste årene, eller om skadene på nedrustningsregimet vil bli varige.