Her i Norge finnes ikke atomvåpen, og vi har aldri opplevd verken atomkrig eller prøvesprengning. Det kan føles vanskelig å få folk engasjert i denne kampen.

Derfor er grupper som Hiroshima Nagasaki Peace Messengers uhyre viktige. Gruppen består av videregåendeelever som bærer sine besteforeldre og oldeforeldres historier videre, og fra tirsdag 4. til fredag 7. juni var de Nei til Atomvåpens gjester i Oslo.

Snittalderen på de overlevende fra Hiroshima og Nagasaki, hibakushaene, er nå på 85 år. Som den japanske delegasjonen gjør, må vi jobbe hardere enn noen gang for å formidle hvor inhumane, grusomme og uforsvarlige atomvåpen faktisk er.

Organisasjonen hadde valgt ut de 17 år gamle jentene Lorea Fujii fra Hyogo, Emiri Koba fra Nagasaki og Yuua Noda fra Hiroshima, blant 5000 medlemmer, for å reise til Norge. Det ble annonsert med en stor pressekonferanse i Nagasaki.

Fakkelbærerne Emiri, Yuua og Lorea

Emiri Kobas bestemor Midori overlevde bombingen av Nagasaki. Brent fast i minnet hennes var lukten og synet av tusenvis av kropper som ble båret til kremeringsovnene. Det er Midoris ønske at ingen skal være vitne til slike scener igjen.

Yuua Nodas bestefar overlevde bombingen av Hiroshima. Det ble feilaktig antatt at de overlevendes stråleskader kunne være smittsomme, og hibakushaene følte derfor skam og snakket sjelden om sine opplevelser. Dessverre var dette tilfellet for Yuuas bestefar, som gikk bort før han fikk fortalt Yuua sin historie. Fremdeles uttrykker Yuuas far skepsis til sin datters arbeid som fredsambassadør.

Lorea Fujii er vokst opp i Hyogo, og har ingen familietilknytning til Hiroshima eller Nagasaki. Loreas engasjement som fredsambassadør ble født i møte med en hibakusha som bor i nabolaget hennes, Yuriko Sadakiyo. Yuriko ble døv på det ene øret da hun befant seg 1,5 kilometer fra bomben i Hiroshimas hyposenter. Da hun senere forsøkte å få barn, førte det til seks spontanaborter, og ektemannen ba om skilsmisse da han fikk vite at årsaken var at hun var hibakusha.

På turen fikk jentene møte ordfører Anne Lindboe på Oslo rådhus. Der overrakte de brev fra ordførerne i Hiroshima og Nagasaki, som både takket for Oslos viktige rolle i å være en arena for fredsdiskusjoner, og oppfordret til å fortsette å være en aktiv stemme i kampen mot atomvåpen.

En annen sterk utveksling var på Edvard Munch videregående skole, der elevene hadde tatt seg fri fra eksamenspugging til å møte den japanske delegasjonen. Sammen brettet de papirtraner. Det er et symbol for fred som kommer fra historien om hibakushaen Sadako Sasaki.

Historien om Sadako og de tusen tranene

Sadako Sasaki var to år gammel da atombomben traff Hiroshima, og befant seg 1,6 kilometer fra bombens hyposenter. Sadako ble blåst ut av vinduet av trykkbølgen, men overlevde ved et mirakel. Sadako hadde tilsynelatende overlevd uten noen skader.

Det var ikke før ni år senere at Sadako fikk store oppsvulminger på halsen og bak ørene.

Leukemi, forårsaket av eksponering for stråling under atomeksplosjonen, var årsaken til de mystiske symptomene. Legene anslo at den unge jenta hadde ett år igjen å leve.

Mens hun lå innlagt på sykehus, kom en venninne på besøk og fortalte henne om legenden om de tusen tranene. “Dersom man bretter 1000 papirtraner, kan man ønske seg det man vil” lød legenden.

Sadako satte i gang med å brette, med håp om å kunne ønske seg å bli frisk igjen. Hun manglet vanlig papir, så hun brukte alt som lå for hånden, slik som innpakningspapir for medisiner og gavepapir fra de andre innlagte.

I løpet av månedene som fulgte, brettet Sadako over 1300 traner. Likevel ble hun aldri frisk. Tilstanden hennes ble gradvis verre, før hun til slutt døde, bare 12 år gammel.

Fremdeles brettes det papirtraner verden rundt for å minnes ofrene for atomvåpen som Sadako.

- Veldig rørt

Blant elevene på Edvard Munch VGS som møtte fredsambassadørene var Tais Piedra og Krystel Caparanga. De sier historiene til Lorea, Yuua og Emiri gjorde inntrykk.

- Jeg ble veldig rørt. De er like gamle som oss, og er såpass modige at de kommer hit og forteller sin historie. De forteller om noe som har påvirket dem direkte, og det synes jeg er veldig tøft, sier Tais.

Hun håper at skolen og lærerne kan sette av mer tid til å lære om Hiroshima og Nagasaki i tiden fremover.

- Jeg visste at det var noe sånt som 140.000 mennesker som omkom i Hiroshima, og enda flere som ble skadet. Men jeg visste ikke så mye om disse personlige fortellingene. Nå ble jeg mer knyttet til dem, jeg fikk mer empati. Og med det så kom også en større forståelse av at dette er noe vi må gjøre noe med, sier Tais.

De to jentene hadde heller ikke hørt om FNs atomvåpenforbud før møtet. De er svært overrasket av at Norge ikke har signert.

- Jeg er veldig overrasket, for Norge er jo et fredfullt land. Kanskje de tenker at man trenger atomvåpen for å forsvare seg mot russerne, men jeg synes fremdeles det er for dårlig. Vi vet aldri hva som vil skje i fremtiden. Det finnes bedre løsninger enn atombomber, som for eksempel dialog, sier Krystel.

- Atomvåpen skader jo ikke bare Hiroshima og Nagasaki. Det skader hele verden, mentalt og fysisk, også i det lange løp. Alle land avhenger av hverandre. Så hvis verden skal bli mer stabil, så må politikerne skjerpe seg, utdyper hun.

Nøkkelen til nytt engasjement

Atomvåpen er det største ondet som finnes i verden. Ingen andre våpen er så inhumane og ødeleggende at det overskrider våre individuelle evner til å begripe skalaen av menneskelig lidelse de forårsaker. Det er av denne grunnen at kampen mot atomvåpen er den mest sentrale delen av arbeidet for global fred, og fredsambassadørene hadde konstruktive utvekslinger med ungdomssekretær i LO, Sindre Hornnes, leder i Solidaritetsungdommen Kristiania, Maria Hundeide og utvalgsleder for fred i Changemaker, Ragnhild Bergli.

Disse møtene ble anledninger for å ta lærdom på tvers av kulturer i fredsarbeidet. Heldigvis er det kort vei fra gaten til Stortinget her hjemme i Norge, noe den japanske delegasjonen syntes var meget inspirerende. Samtidig ser vi at kampen mot atomvåpen, som historisk genererte et voldsomt folkelig engasjement, i dag er en mindre prioritert sak for de store aktørene som jobber med fred, frihet og sosial rettferdighet.

En av grunnene til dette, er mangelen på menneskesentrerte historier og aktualitetsknagger, som gjør at folk flest identifiserer seg med ofrene for atomvåpen. Nettopp dette kunne Hiroshima Nagasaki Peace Messengers tilby. Deres arbeid blir stadig viktigere. Gruppens motto er:

“Våre handlinger er kanskje små, men de er ikke kraftløse”.