Hva er egentlig NPT?

FNs ikkespredningsavtale trådte i kraft i 1970 og har i dag 191 medlemsland. Kun fem stater tar ikke del i avtalen. Fire av disse, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea, har i mellomtiden utviklet atomvåpen og er derfor ikke statsparter på tilsynskonferansen.

NPT anerkjenner kun fem atomvåpenstater og omtaler dem som P5. Disse er Frankrike, England, Russland, Kina og USA. P5-landene utviklet atomvåpen før avtalen trådte i kraft. Derfor gjelder NPT i hovedsak spredning av atomvåpen utenfor disse landene.

Ikkespredningsavtalen har tre hovedpunkter:

1. ikkespredning,
2. nedrustning og
3. fredelig bruk av atomteknologi.

Punkt tre om atomkraft er en viktig del av avtalen fordi sivil atomteknologi kan brukes til anrikning av det spaltbare materialet uran 235. I tillegg er plutonium et biprodukt av sivil atomindustri. Dette er materialer som kan brukes til utvikling av atomvåpen.

I forlengelse av dette har det internasjonale atomenergibyrået IAEA ansvaret for å inspisere land med sivil atomindustri, og skal avdekke om de bruker teknologien til anskaffelse av atomvåpen. Dette er viktig for å håndheve NPT.

Samtidig bør det nevnes at P5-landene er unntatt inspeksjon. Disse landene hadde atomvåpen før NPT trådte i kraft og har derfor sterke koblinger mellom sivil og militær atomindustri.

Ikkespredningsavtalens utvikling har variert de siste 20 årene. I 2003 trakk Nord-Korea seg fra avtalen etter korrekte anklager om etablering av et militært atomprogram. Fram mot 2010 hadde internasjonale avtaler og rustningskontroll stor fremgang, og tilsynskonferansen vedtok en handlingsplan med konkrete ambisjoner.

Etter 2010 har situasjonen endret seg dramatisk. Annekteringen av Krim i 2014, den russiske invasjonen i 2022 og eskalerende konflikter i Midtøsten viser at behovet for avspenning og rustningskontroll er stort. Flere regionale konflikter involverer atomvåpenstater, og mektige statsledere ser for tiden liten verdi i internasjonale avtaler.

Årets tilsynskonferanse er derfor krevende, men historien viser at gjennombrudd ofte er mulig til tross for konflikt. Nedrustningsavtalene som ble inngått mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen lyktes i å redusere antallet atomvåpen betraktelig.

På lik linje kan NPT åpne for tillit, åpenhet og samarbeid – avtalen er en viktig fredsbyggende mekanisme i internasjonal politikk.

Sivilsamfunnets rolle

Nei til Atomvåpen var en av mange sivilsamfunnsorganisasjoner på NPT. Organisasjoner fra hele verden reiste til New York for å følge konferansen og legge press på delegasjonene. Et av de tydeligste budskapene kommer fra Hibakusha, de overlevende etter atombombene som ble sluppet på Hiroshima og Nagasaki i august 1945. Deres innsats for å løfte frem de humanitære konsekvensene av atomvåpen ga organisasjonen Nihon Hidankyo Nobels Fredspris i 2024.

For når statenes arbeid for nedrustning svikter, kommer sivilsamfunnet på banen. En stat som vurderer sikkerhet gjennom politikk og makt mister gjerne fokus på vanlige mennesker.

Nei til Atomvåpen har i flere måneder jobbet opp mot den norske UD-delegasjonen slik at de kan rette fokus mot våre saker. Blant annet har vi hatt møte med statssekretæren og sendt inn skriftlig innspillsbrev på forhånd. Den norske delegasjonen talte flere ganger og tok opp flere av poengene våre, blant annet de uakseptable humanitære konsekvensene av atomvåpen.

Den største begivenheten var naturligvis da Daniel fra NTAs sekretariat fikk tale til generalforsamlingensalen fredag 1. mai. Der adresserte han motstanden mot atomopprustning i Europa og at legitimering av atomvåpens rolle i internasjonal politikk ikke medfører sikkerhet. Daniel talte på vegne at 20 nordiske organisasjoner som jobber innstendig mot atomvåpen og nye konsepter for nuke-sharing. Dette er et viktig fokus i en tid der mange europeiske aktører tar til orde for en utvidet europeisk atomavskrekking og ny, fransk atomvåpenparaply.

Selv om det er knyttet store forventninger til konferansens utfall, er den basert på mange tidligere forhandlingsrunder. Det er vanskelig å forene 191 medlemsland om en avtale som i bunn og grunn handler om makt. Spesielt i krisetider blir atomvåpen trukket frem som det ultimate maktmiddel. Sivilsamfunnet og deres representanter bidrar til å nyansere samtalen ved å løfte frem holdningene blant vanlige folk, for det er vi som lider i krig og konflikt.

Motstand mot atomvåpen

Debatten i generalforsamlingen viser en bred motstand mot en atomvåpenbasert sikkerhetsstruktur. De fleste innleggene utbroderer sine visjoner om fred og atomvåpenfri verden. Selv atomvåpenstater tar til orde for nedrustning. Likevel lever ikke viljen til handling opp til forventningene.

En av aktørene som uttrykker seg sterkest mot atomvåpen er NAM-landene (non-aligned movement), et forum med 121 medlemsland der de fleste er afrikanske, asiatiske og sør-amerikanske stater. Disse landene beskriver en internasjonal struktur der atomvåpen konsoliderer makten til P5, de fem anerkjente atomvåpenstatene. De kritiserer vestens maktmisbruk og påpeker skjevheten i internasjonale institusjoner - det er ikke tilfeldig at P5-landene også har fast plass og vetorett i FNs sikkerhetsråd. Disse fem landene, med individuelle interesser, har en tendens til å hindre sikkerhetsrådet i å iverksette fredstiltak i konfliktsoner.

Selv om de fleste NAM-landene oppfattes som utenfor maktsentrum i internasjonal politikk, representerer de 55% av verdens befolkning. Atomvåpens enorme ødeleggelse rammer først og fremst sivile. De ni atomvåpenstatene har dermed et enormt ansvar. Væpnede konflikter eskalerer steg for steg, der det øverste trinnet er bruk av atomvåpen. Atomnedrustning gjennom avtaler som NPT er derfor det eneste tiltaket som permanent kan eliminere trusselen om atomkrig og gjensidig utslettelse.

Dystert bakteppe

Årets tilsynskonferanse må sees i sammenheng med konfliktnivået i internasjonal politikk. Krigen mellom Russland og Ukraina og konflikten i Midtøsten, aktualiserer atomvåpen på en måte vi ikke har sett før. Retorikk og trusler om bruk av atomvåpen og uttalelser om å utslette hele sivilisasjoner danner et dystert bakteppe for konferansen. Samtidig understreker forholdene behovet for en avtale.

Krigen i Iran er spesielt relevant i NPT-sammenheng. Israel, som ikke er statspart i avtalen, har i mange år lagt press på USA med et uttalt mål om å stanse Irans atomprogram. Iran hevder at deres program ikke bryter med NPT og at landet ikke har ambisjoner om å utvikle atomvåpen. De hevder å ha et godt samarbeid med det internasjonale atomenergibyrået IAEA, og hadde i juni 2025 planlagt uavhengige inspeksjoner av flere anlegg.

13. juni ble flere iranske atomanlegg truffet i et omfattende luftangrep koordinert av USA og Israel. De mente at Iran var nære ved å anskaffe atomvåpen og at den tolv dager lange krigen som fulgte stanset prosessen. Men eskaleringen hindret også IAEA sine inspeksjoner.

Krigen i Midtøsten eskalerte på nytt i februar 2026, med omfattende luftangrep og likvidering av Irans statsleder, ayatollah Khamenei. Konflikten setter atomvåpen i sentrum og intensiverer spenningene blant aktører i regionen. I april truet den amerikanske presidenten med å utslette Iran som sivilisasjon. Uttalelsen ble møtt av mange med fordømmelse.

Veien mot et felles mål

Det er ikke vanskelig å merke at intensiteten i verdens konflikter tas med inn i tilsynskonferansen. Behovet for en stabiliserende avtale påvirkes av intensiteten og desperasjonen blant konfliktenes parter. Skarp retorikk mot Russland, Kina, USA og Iran er en gjenganger i konferansesalen. Det kastes beskyldninger, som forsvares og fordømmes om hverandre. Det er enkelt å spørre seg selv hvordan landene skal bli enige under sånne forhold.

I FNs generalforsamling oppleves det som om partene står langt fra hverandre. NPT-konferansen er en anledning til å markere seg i de mange pågående konfliktene i verden. Samtidig virker det som at det på overordnet nivå er enighet – de fleste ønsker en verden uten atomvåpen. Dette er et godt utgangspunkt for utvikling av NPT. Internasjonalt samarbeid går gjerne i rykk og napp, ett steg frem, to tilbake. Akkurat nå trenger vi å ta et steg frem.

Vi håper på og jobber for et ambisiøst og forpliktende sluttdokument. Verden trenger ikkespredningsavtalen. Samtidig er vi i vekst og bruker posisjonen vår til å fremme våre viktigste argumenter. I mellomtiden håper vi at FN-delegatene blir enige om å se framover mot en verden uten atomvåpen. Tilsynskonferansens konklusjon vil ha konsekvenser for oss alle, men Nei til Atomvåpen kjemper for saken uansett utfall.

Bli med i kampen!