NATO-toppmøte i Vilnius

Denne uken møtte NATO-lederne i Vilnius for å diskutere regionens sikkerhet i en usikker tid. Veien til et ukrainsk medlemskap, sikkerhetsgarantier, Erdogans krav, og svensk NATO-medlemskap har vært aktuelle tema i norske medier. Mange hadde nok et forsiktig håp om at vi også skulle høre om tydelige tiltak for å redusere risiko forbundet med atomvåpen.

I mai oppfordret vår politiske rådgiver, Ove Sparre-Enger, NATO landene til å vise ekte ansvarlighet og returnere de utplasserte atomvåpnene i Europa til USA. Dette ville styrket troverdigheten til NATOs forpliktelse til en atomfri verden. Her velger man heller å holde på at NATOs fordelingsordning er nødvendig, og fullt ut konsistent med Ikkespredningsavtalen. Dette i samme åndedrag som man fordømmer russiske intensjoner om å utplassere atomvåpen og atomvåpen-systemer i Belarus.

Ikkespredningsavtalen trekkes frem som den eneste realistiske veien til atomnedrustning. Det argumenteres for at FNs avtale om forbud mot atomvåpen står i opposisjon til denne, er inkonsekvent, og inkompatibel med alliansens avskrekkingsstrategi. Dette er feil. Forbudet er nødvendig for realiseringen av artikkel 6 i ikkespredningsavtalen, og det er blitt vist at atomvåpenforbudet er forenlig med et NATO-medlemskap.

Toppmøtet kunne vært en flott anledning til å demonstrere fredsvilje. Denne viljen så vi dessverre lite til, og ble heller møtt med motsetninger og tomt språk. Atomvåpen fremmes som om det var et verktøy for fred i NATOs hender, og myten om avskrekking brukes til å underbygge dette. Det brukes tid på å fordømme Russland, Kina, Nord-Korea, og Iran. Uten at man makter å se sin egen rolle i skapelsen av en mer usikker verden.

Les Kommuniké fra Vilnius-toppmøtet her, les også mer om hva ICAN mener her