Sikkerhetsrisiko for statene under forbudsavtalen

Under det andre statspartsmøtet til FNs atomvåpenforbud ble det bestemt at det skulle utarbeides en rapport som artikulerer sikkerhetsrisikoen som partene i forbudet lever under. Videre skulle rapporten utfordre et sikkerhetsparadigme som baserer seg på avskrekking med atomvåpen. Østerrike ledet arbeidet i samarbeid med Scientific Advisory Group, Røde Kors, ICAN og andre eksperter og interessenter. Formålet med rapporten er en universalisering av avtalen og verdiene den er bygd på. Denne teksten bygger på resultatet av dette arbeidet slik det ble presentert under det tredje statspartsmøtet i 2025.

Sentralt i arbeidet med nedrustning er et konfliktfylt motsetningsforhold mellom de som forsvarer besittelsen av atomvåpen med hensikt om avskrekking og de som mener at total nedrustning er den eneste reelle veien til sikkerhet. Alle stater har en interesse av å beskytte sine respektive populasjoner. Det er imidlertid uenighet rundt hvordan denne sikkerheten skal se ut. Stater som USA og Russland vil argumentere for at atomtrusselen er nødvendig for å avskrekke risiko fra andre stater. Det er blant annet denne feilslutningen rapporten utfordrer.

Uholdbare konsekvenser

Statene under forbudsavtalen er tvunget til å dele nabolag med atomvåpenstatene og er spesielt utsatt for risikoene tilknyttet et forsvar basert på atomvåpen. Et atomvåpenprogram kan ikke begrenses til en enkelt nasjonalstat, men har konsekvenser for verdenssamfunnet som helhet. Det er derfor et valg som må tas i fellesskap, og akkurat nå støtter over 70% av verdens stater et forbud.

Grunnene til denne enigheten er åpenbar. Skadepotensialet er enormt. De humanitære og miljømessige konsekvensene er uholdbare og vil virke på tvers av landegrenser. Mennesker drives på flukt og massemigrasjonen som kan følge av en atomeksplosjon vil være på en skala utenfor all sammenligning. Partiklene som føres opp i atmosfæren, som sot og radioaktiv aske, vil potensielt føre til en atomvinter og kollaps av matproduksjon og en global sultkatastrofe. Det vil bli en kamp for å ivareta helsevesen, jordbruk og andre kritiske samfunnsfunksjoner.

Kvinner, barn, spedbarn og urfolk påvirkes uforholdsmessig hardt. Konsekvensene av radioaktiv påvirkning er underrapportert og de undersøkelsene som er blitt gjort sentreres gjerne rundt en lite representativ del av befolkningen. Barn er spesielt utsatt og vil sannsynligvis miste livet eller oppleve langvarige alvorlige skader som en følge av en hendelse. De påvirkes hardere av varmeutvikling, detonasjon, radioaktivitet og deres avhengighet av voksne gjør det vanskelig å overleve etterspillet til en atomhendelse.

Eksponering gjennom bruk, utvinning av uran, testing av eksplosiver, avfallshåndtering eller uhell påvirker først og fremst vanlige mennesker. Det er vanlige mennesker som opplever at jordbruksområder, husdyr, vannreserver og kropper forgiftes og ødelegges. Konsekvensene vil fortsette å påvirke utviklingen, matsikkerheten, og helsen til generasjoner i all overskuelig fremtid. Viktige institusjoner og datasenter vil trolig ødelegges og vital kunnskap kan gå tapt. I ytterste konsekvens er dette et eksistensielt spørsmål og fremtiden til våre barn står på spill.

En etablert sannhet

Støttespillerne til avskrekkingsdoktrinen opprettholder en ide om at troverdige trusler er essensielt for vår felles sikkerhet. Avskrekking blir en “garantist” for internasjonal sikkerhet og stabilitet. En slik trussel er avhengig av å fremstå som troverdig og statene drives inn i en farlig syklus av opprustning og modernisering av sine atomvåpenarsenaler.

Det faktum at vi ikke har sett en tredje verdenskrig brukes som grunnlag for at denne garantien er reell og at avskrekking fungerer. Dette er imidlertid en slutning som ignorerer manglende data. Faktum er at korrelasjonen mellom fraværet av atomkrig og avskrekking er umulig å bevise. Menneskelig egenart spiller også en viktig rolle. For at avskrekking skal fungere så må aktørene som besitter atomvåpen handle forutsigbart i møte med avskrekkende tiltak og en potensiell krisesituasjon.

En annen viktig faktor som ofte undervurderes er rollen til flaks. Med flaks mener vi at det ikke har en større uønsket hendelse, til tross for faren for menneskelige feil, sabotasje og andre variabler. Flaks spiller en større rolle i vår felles sikkerhet enn det atomvåpenstatene er villige til å innrømme. Historien er full av hendelser som lett kunne tatt en katastrofal vending, med bare små endringer. Atomvåpenstatene har innrømmet en rekke slike hendelser. Det fortsetter imidlertid å være et område preget av kraftig underrapportering.

Ny teknologi fører til ytterligere usikkerhet. Økt automatisering, kunstig intelligens og dataangrep begrenser rollen til mennesker. Dette kan begrense forekomsten av menneskelige feil, men begrenser også muligheten til menneskelig inngrep ved forekomst av feil. Mennesker har historisk hatt en kritisk rolle i prevensjonen av en atomkatastrofe.

En farlig feilslutning

Avskrekking er en konstruksjon som beror på stabilitet, forutsigbarhet og rasjonalitet. For at avskrekking skal fungere så må man kunne kontrollere en rekke variabler i synlige, og ofte usynlige/ukjente, situasjoner som ofte kommer raskt og uventet. For at dette skal være mulig så er vi avhengig av en god dose flaks. Det er åpenbart at handling i retning av økt internasjonal sikkerhet og forutsigbarhet er helt nødvendig.

Atomvåpenstatene er med på premisset om at handling er nødvendig. Men når de legger grunnlaget for dette så begrenser de eget handlingsrom ved å behandle avskrekking som en nødvendig sannhet. De snakker om “strategisk risiko reduksjon”. Dette er tiltak som skal minske risikoen for bruk mellom stater med atomvåpen. Sentralt i dette er et balansert avskrekkingsregime. Denne tilnærmingen innebærer at statene hele tiden må demonstrere sin vilje til bruk. En moralsk tilnærming til risikoreduksjon må imidlertid garantere at atomvåpen aldri blir brukt igjen. Risikoreduksjon må fokusere på eliminering av enhver mulighet, villet eller ikke, for angrep, uhell eller miskalkulasjoner.

Det er en manglende villighet til å anerkjenne de reelle konsekvensene og risikoene som atomvåpen og avskrekking innebærer. Bruken av atomvåpen presenteres nærmest abstrakt og alvoret forblir usagt. Ved å fokusere på de strategiske, nasjonale dimensjonene av atomvåpen og avskrekking, så undertrykkes de katastrofale konsekvensene av feil og de etiske, moralske og lovlige dilemmaene som atomvåpen forblir utenfor samtalen. Det er utrolig viktig at den alvorstunge humanitære virkeligheten bak atomvåpen anerkjennes og integreres i alle ledd i samtalen. Gitt alvoret så blir det fort klart at risikoen ved avskrekking er uholdbar. Det er et prekært spill som ingen regjering eller menneske kan betros.

“The appropriate question is not whether nuclear weapons can deter, ever, but whether there is certainty that they will deter, always. The answer to this question is likely to be negative.” (Utdrag fra rapporten: side 13, avsnitt 37)

Det internasjonale samfunnet har ikke legitimert eller gitt sitt samtykke til at den eksistensielle risikoen atomvåpen utgjør skal henge over oss. Avviklingen av denne eksistensielle trusselen vil være et felles gode for alle stater. Motstand mot atomvåpen er ikke idealistisk, det er et rasjonelt svar på en ekte fare. Realiteten er at mennesker gjør feil og ikke alltid kan kontrollere teknologi, følelser og persepsjoner. Mennesker vil ikke alltid handle rasjonelt, teknologi vil feile og miskalkulasjoner skjer. Avskrekking er ikke realisme. Nedrustning er den eneste realistiske veien videre.

Link til rapporten